Har dere kjent den følelsen..?

Har dere kjent den følelsen når dere ser hunden deres og hjertet nesten sprenges av dyp takknemlighet og kjærlighet til den lille firbente?

 

_MG_9548_logo
Foto: Isabella G. Tullut

Helt ærlig så har det tatt litt tid før jeg kom dit med Kygo. Jeg har jo forgudet den lille mannen, vært utrolig glad i han, vært takknemlig for å ha fått muligheten til å ta vare på et så flott individ. Men den siste, den som rører deg helt inn til sjelen. Så man får tårer i øynene og du bare må løfte opp den lille for å fortelle han alle dine hemmeligheter, hvor glad du er i han og fortelle hvor mye du gruer deg til den dagen veiene må skilles.

_MG_9642_logo
Foto: Isabella G. Tullut

Det kom nok mye av avgjørelsen med Cay, at jeg holdt litt tilbake. Frykten for å ikke være nok til Kygo, gi han nok, være bra nok for han, hjelpe han godt nok i utviklingen hans. Å måtte «gi opp» han også.
Jeg måtte grave dypt, sette ord på tingene for min egen del, og for Kygo sin del. Jeg vet hvor mye disse hundene har betydd for meg i alle år, så hvorfor ble det slik nå?
Nå har jeg fått satt ord på ting. Vært dønn ærlig med meg selv og funnet ut hvor det lå. Bare da kunne jeg åpne for lille fine mannen.
Jeg har ingen god samvittighet for Cay, jeg føler meg udugelig, og det har hjulpet lite de negative kommentarene folk har kommet med. For jeg undersøkte alt jeg kunne, men ingen hadde svar til meg. Rart hvordan alle svar kommer frem…to år etter.
Det som har hjulpet, er en oppdretter som tok henne imot, og tok meg imot på en god måte, med forståelse for at dette var tøft. De jeg har snakket med, og de få som vet hva jeg har tenkt, har kommet med masse forståelse, tilbakemeldinger som at flere skulle ha kaldt en spade for en spade og kontaktet oppdretteren sin så tidlig som jeg. Det står respekt av hva jeg gjorde.

Jeg innså, at jeg var ikke nok for Cay. Autoriteten min var ikke «stor» nok.

Dette var ikke noe som plutselig kom over meg en natt, for de som kjenner meg, vet at jeg tar ingen store avgjørelser over natta. Dette var tenkt på i minst 1/2 år. Og noen ganger, må man bare stikke fingeren i jorda, uansett hvor tøft det er, uansett for hva andre vil mene og tro. Så da fikk noen andre få muligheten til å bli kjent med den fantastiske frøkna, nå og ikke om ett år der hun kanskje hadde fått mer som måtte jobbes med.

Jeg savner henne, jeg savner henne noe så ulidelig mye, men hun får mange nye eventyr som jeg håper gjør henne godt.

Så, når jeg fikk satt ord på dette for meg selv, har ting løsnet. Kygo er jo en type som gir alt han har, all sin glede, all sin iver, holder ikke tilbake noe. Man må bli glad i han.
Nå bobler vi nok over for hverandre. Tuller og fjaser når vi er på treninger, tuller å fjaser når vi trener hjemme, som regel ender vi opp med å kose mens vi leker.

Han er så fin, utrolig enkel å ha med seg på nye steder og i nye miljøer. Er så utrolig trygg og god på seg selv, at det å dra med han på treninger og kurs i Sverige sammen med oppdretter, er en lek. Han kan nok være litt for trygg på seg selv, men det vil nok havne som en positiv egenskap hos han. Jeg bobler av lykke og glede for å ha han i hus, å få lov til å forme han og trene han. Drømme om store mål med han, og kanskje…vi får de til sammen. Det hadde vært moro, og noen av målene er sånne som du får gåsehud av og kjenner det kribler i magen av.

Til helgen skal vi til Sverige igjen, til Veddige for å gå kurs hos Mona Kjernholm. Utrolig spennende!

_MG_9495_logo
Foto: Isabella G. Tullut
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s